Etter halvannen time i den stekende julisolen med altfor lite skygge i løpet av turen svetter hest og rytter om kapp. Vi har senket farten, og er på vei tilbake. Jeg vugger i samme takt som hesten og kjenner hvordan salen trykker mot skrittet mitt. Følelsen er velkjent og behagelig. Vanligvis legger jeg ikke noe særlig merke til trykket, men i dag – på grunn av varmen og svetten som gjør meg våt mellom bena – får jeg en lat nytelse av hestens bevegelser. Tankene flyter i alle retninger, men kretser i bunn og grunn rundt det samme. Fantasier, barna og Mikkel. Det har ikke fungert så godt mellom oss i det siste. Guttene er i ferd med å flytte hjemmefra, og et fravær av energi har satt seg i kroppene våre. Mikkel er fortsatt den samme søte, kloke og pålitelige mannen han alltid har vært, men akkurat nå har vi for mye annet å tenke på.Døren ut til terrassen står åpen, og den unge mannen i bar overkropp er i gang med å klippe hekken. Han svinger den brølende hekksaksen med letthet, og de lange grenene faller som aks for en skurtresker. Han får øye på oss før Pjotr rekker å bli skremt, og slår av maskinen. Jeg når ham ikke høyere enn den brede haken hans. «Anna,» sier jeg med en utstrakt hånd som forsvinner i hans store. «Daniel.» Blikket mitt vandrer beundrende over forhagen og de fargerike blomstene og haugene med hekkeklipp. «Du har en fin hest,» sier han, nærmer seg Pjotr og lar ham snuse på hånden hans før han klapper den våte, rødbrune bringa hans...Hva kommer å skje mellom oss?Les også Bak gardinene.-