Jeg er ikke 16 år mer. Jeg er 36. Og jeg er fortsatt en rebell – bak masken. Han har fulgt meg i alle disse årene, som en skygge. Vi smelter sammen i et ekko av «Let's dance!», og enda oftere «I want to break free!» Så i smug slipper jeg løs rebellen. Når pausesigarettene inntas på parkeringsplassen og kollegene snakker om barn, kveldsmat og juleferie, så danser vi gjennom røykringene som blander seg med høstens ville vinder. Louise blir til Louis.Senere, mens bussen snegler seg gjennom rushtrafikken, lager pusten min dogg på bussruten. Jeg tegner et hjerte på ruten og går gjennom det, som Louis. Louis begjærer og lar – uten å nøle og hvor som helst – hånden streife over den spenstige bakdelen som frister. Og Louis begjæres av menn. Menn som også tar for seg av livets retter. Ikke noe tomprat, nei! Eller beskjedenhet. Det er menn som bestiller den største biffen på menyen. Med rå eggeplomme på toppen. Direkte og rått! Menn som selv drar ut for å felle byttet.Les også Hanekamp.-